|
HOVEDSIDEN
©Svein Bekkum
|
Noen tanker rundt det å være naturfotograf i naturen. Dette er mine egne tanker rundt dette emnet- og må ikke oppfattes som noe fasitsvar.
Enhver naturfotograf vil før eller senere komme i en situasjon hvor faren for å være til forstyrrelse for naturen er tilstede, ofte også uten å være klar over det selv. Det er ikke til å unngå så lenge man ferdes i naturen. Sårbare planter, reir med egg eller unger i - og kanskje en liten rådyrkilling som ser forlatt ut- alt dette finnes i naturen vi ferdes i. Hvordan bør vi som naturfotografer forholde oss til dette? Hva har vi lov til- og hvor går de etiske grensene? Ikke minst- hva kan vi gjøre for å unngå å forstyrre?? Lover Vi har selvfølgelig en urokkelig retningslinje å forholde oss til- Norges lover. Viltlovens §3 (fredningsprinsippet), innebærer også det som har blitt kalt yngletidsfredningen, og er vel den loven vi som naturfotografer oftest opplever å kunne komme i konflikt med.
I tillegg har vi også mer detaljerte lover og retningslinjer for naturreservat, nasjonalparker og andre vernede områder, som vi som brukere plikter å sette oss inn i og følge. Etikk Foruten lovgivningen har vi også etiske og moralske sider ved hvordan vi opptrer i naturen. Dette er straks vanskeligere å gi noe fasitsvar på, men mange "kjøreregler" er allerede godt innarbeidet blant naturfotografer i Norge, så vel som i mange andre land. For min egen del er det ydmykhet og samvittighet for naturen som også gir meg glede ved naturopplevelsene. Ved å legge igjen menneskets egoistiske egenskaper før en går ut i naturen er mye gjort. Å kunne iaktta og oppleve naturen uten egen gevinst som mål, gir naturopplevelsene en uforbeholden glede. Men i jakten på de gode bildene kan selvfølgelig iveren fort ta overhånd- derfor er det greit at vi er bevisste- og har gjort oss noen tanker om hvordan vi møter situasjoner der vi er "nær grensen". Vis tålmodighet i naturen, og lær deg så mye som mulig om det dyret eller den fuglearten du vil jobbe med- da er du bedre rustet til å få gode bilder, og på en skånsom måte.
Reirfotografering Siden jeg selv har fugler som hovedmotiv er det naturlig for meg å begynne med å ta opp dette rundt reirfotografering. I fuglefotograferingens tidlige alder var utstyret slik at man måtte svært nær et motiv som helst var rolig i den tiden eksponeringen fant sted- noe som gjerne kunne ta litt tid... Dette medførte at stort sett all fuglefotografering fant sted ved reir. Situasjonen har heldigvis endret seg siden den tiden. I dag har vi utstyr, teknologi- og ikke minst- kunnskap som gjør at vi kan ta skarpe bilder av fugler i bevegelse og flukt, under nær sagt enhver situasjon, også i relativt dårlige lysforhold. Vi har også lært at fuglene påvirkes utelukkende negativt av menneskelig aktivitet ved reiret, og at vi ved å oppholde oss nær reir også eksponerer og tilkjennegjør denne -for fuglene hemmelige plassen- for predatorer. At fuglene ikke forlater reiret i ditt nærvær betyr ikke at de setter pris på deg eller godtar deg, de følger kun ett av sine primære instinkt og setter egg og unger foran egen sikkerhet. Det er lett å bli blendet av nærkontakten en gjerne får ved reir, men dessverre minst like lett å forstyrre- ofte med fatale følger for motivet vårt som følge. Dette bør selvfølgelig ingen seriøs naturfotograf være bekjent med å bedrive- respekten for naturen og livet der MÅ gå langt foran egne behov. Stå heller på god avstand med kikkert, og se hvor fuglene drar FRA reiret for å finne føde- se etter om de benytter bestemte hvileposter i ruten til eller fra reiret- det er her du bør se dine muligheter, ikke oppe i selve reiret eller i umiddelbar nærhet av det. Bruk av kamuflasje ved plasser der fuglene søker føde eller raster undervegs mellom reir og matsøk kan gi gode muligheter, på en skånsom måte. En annen side ved reirfotograferingen er at det ofte er sårbare arter, som gjerne er vanskelig tilgjengelige på andre måter som blir "offer" for denne aktiviteten. Hva er så en sårbar art? Er det sjeldne arter vi snakker om? Ikke alltid. Typiske "villmarksarter" som storlom, smålom, trane, kongeørn, jaktfalk etc er typiske eksempler på "eksklusive" fuglearter som ofte tåler ytterst lite menneskelig aktivitet i reirområdet før de skyr reiret sitt. Men noen av de sårbare artene er slett ikke eksklusive. Ett eksempel er gråspurven. Den er sårbar på flere måter. Antallet gråspurv har gått dramatisk tilbake de siste tiårene, trolig er endringer i landbruket hovedårsaken. Men at en menneskekjær art som gråspurven i tillegg er svært ømfintlig for forstyrrelser ved reiret er nok litt overraskende for mange. Å lage en "mal" for hvordan vi kan gå fram for å drive human reirfotografering på en sikker måte er derfor etter min mening umulig. Det er alt for mange faktorer som spiller inn. Forskjellige fuglearter reagerer forskjellig, i tillegg er det individuell variasjon individer imellom innen samme art. Reirets beliggenhet, værforhold, vegetasjon ellers i området, avstand til bebyggelse og andre mennensker etc etc. Alt dette er små faktorer som kan ha avgjørende betydning for utfallet av din aktivitet ved ett reir, og som gjør det vanskelig å forutse hvordan din opptreden vil påvirke fuglene og hekkeresultatet. At reirbilder i spesielle tilfeller KAN ha sin plass er udiskutabelt, men da betinges det for meg at bildene må ha en verdi, dokumentasjon- eller opplysningsmessig, som veier tyngre enn risikoen fotograferingen medfører for motivet. Fotograferingen må fortsatt være utført på en så skånsom måte som overhodet mulig, og av fagpersoner som har kunnskapen og erfaringen som må til. Slik fotografering må selvfølgelig også være en regulert del av et målrettet prosjekt, ikke en flau unnskyldning for å skaffe bilder til eget privat arkiv.
Bruk av lyd for å lokke til seg fugler og dyr Å bruke lyd for å lokke til seg fugler og dyr har lenge vært brukt av blant annet ringmerkere, fugleforskere, jegere og ikke minst naturfotografer. I mange tilfeller er dette en skånsom og effektiv metode, men misbrukt kan også dette ha uheldig påvirkning på fuglene. Spesielt gjelder dette i hekketiden hvor sangen gjerne har mer enn en viktig funksjon for fuglen - f.eks å hevde sitt revir, og å tiltrekke en make. Fuglene har oftest naturlige "rivaler" som synger i nærheten av sine områder, men trolig har de allerede klart hvor grensene går dem imellom. Å provosere ett individ ved å herme en "rival" i denne tiden kan føre til at vi påvirker den naturlige rytmen for denne bestemte fuglen, og hvordan pardannelse, matsøk osv forløper. Så her er det spesielt viktig at vi ikke overdriver bruken av lyd, og begrenser tiden vi leker "rival" til en så kort stund som mulig. Bruk av lyd kan dessuten fungere svært godt på mange arter til andre tider av året, og jeg har ingen store betenkeligheter med å bruke lyd i noe større utstrekning f.eks i trekktidene for å tiltrekke seg bestemte fuglearter da.
Vis tålmodighet og opptre som du er på besøk i naturen. Vær tålmodig i naturen, ikke la iveren ta overhånd. Å for eksempel dumpe over en liten gruppe med elg i løssnøen vinterstid kan lett oppfattes som en glimrende mulighet til å få flotte nærbilder av skogens konge. Selvfølgelig kan de slippe deg rimelig nær før de legger på sprang, men samtidig må vi hugse på at disse dyrene har en hard tilværelse og må leve på "sparebluss" gjennom vinteren for å unngå å forbrenne mer energi enn de klarer å tilføre gjennom maten. Påfølgende forstyrrelser i denne hardeste tiden av året kan fort få katastrofale følger for noen av dyrene. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare elgen, men også de andre hjortedyrene, og selvfølgelig flere andre dyr som har vinteren som nåløye for sin eksistens. Her kan vi heller snu situasjonen ved å hjelpefore dyrene. Ved å følge med dyrene på en foringsplass vil du få fine fotomuligheter i tillegg til at du faktisk hjelper dyrene. Eller kan hende finner vi en "forlatt" rådyrkilling, eller en liten hareunge i skogen. Disse er nesten aldri forlatt, og moren er sjelden så langt unna. Naturen er laget slik at noen arter gjemmer ungene sine, og er kun innom for å la ungen die noen ganger i døgnet. Dette er en forsvarsmekanisme for å unngå at rovdyr skal finne småtassene, og noe vi MÅ respektere og forstå. Her bør vi rygge tilbake samme veg som vi kom, ikke gå bort til tassen, og slett ikke klappe eller røre den. Forskjellen i om vi bruker 10 sekunder eller 1 minutt ved slike små dyreunger kan ha avgjørende betydning for framtiden for denne småtassen. Vi legger igjen duftspor der vi går, og disse duftsporene påvirker morens adferd overfor ungen, og duftsporene leder rovdyr til de gjemte små ungene.
|